By Silje Hansen 
Et energiprosjekt i milliardklassen ved kysten av Vestlandet
På den steinete vestkysten av Norge, ved kanten av en fjord nær Bergen, reiser det seg et imponerende anlegg som symboliserer en strategisk satsing på fremtidens energimarked i Nord-Europa. I Øygarden står enorme tanker fylt med flytende karbondioksid, hentet fra røykgassene til et sementanlegg i Sør-Norge.
Denne CO₂-en blir fraktet med skip til Øygarden, hvor den snart skal pumpes ut gjennom en rørledning 70 miles til havs og ned i en 2600 meter dyp brønn i Nordsjøen. Der skal den, ifølge prosjektutviklerne, lagres permanent i porøs berggrunn.
Fra oljeeksportør til utslippslager
Norge har lenge vært en av Europas største eksportører av olje og gass. Nå satser landet på å utnytte sin petroleumsindustri og geologiske fortrinn til å utvikle en ny næring: lagring av CO₂ fra tungindustrien.
Prosjektet «Northern Lights» får internasjonal oppmerksomhet som en mulig modell for karbonfangst og -lagring (CCS), en teknologi som kan bidra til å redusere utslipp fra blant annet sement- og kunstgjødselindustrien. Disse bransjene er under økende press i Europa, på grunn av skatter og strenge miljøkrav.
For tidligere olje- og gasselskaper, som Shell – en av eierne av Northern Lights – representerer dette også en ny forretningsmulighet. Shells tidligere feltleder for Knarr-feltet, Mr. Plener, er nå en sentral aktør i dette grønne skiftet.
Elektrisk bilrevolusjon – drevet av oljeinntekter
Samtidig som Norge posisjonerer seg for en grønnere industri, har landet blitt en verdensleder i elektrisk mobilitet. I 2024 var hele 88,9 prosent av nye biler som ble solgt i Norge helelektriske. Dette er ikke utelukkende et resultat av forbrukernes preferanser – men i stor grad av politisk vilje og økonomiske virkemidler.
Norske myndigheter har bestemt at alle nye personbiler og lette varebiler som selges etter 2025, skal være utslippsfrie. For tyngre kjøretøy er målet satt til 2030. For å nå disse målene har staten brukt en kombinasjon av avgifter og insentiver: elbiler er fritatt for de fleste veibruksavgifter og betaler maks 70 prosent av bompengesatsene. Samtidig straffes fossilbiler med høye registreringsavgifter.
En luksusmodell som ikke kan kopieres overalt
Norges suksess med elbiler skyldes blant annet landets unike forutsetninger: en liten befolkning på 5,5 millioner, kompakte byer og nær 90 prosent vannkraft i energimiksen. Dette står i sterk kontrast til for eksempel USA, som har 330 millioner innbyggere spredt over store avstander og en mye mer variert energiforsyning.
I tillegg er Norges elbilpolitikk muliggjort gjennom inntektene fra olje og gass. I 2025 utgjorde denne sektoren 21 prosent av BNP, 32 prosent av statens inntekter, 22 prosent av investeringene og hele 48 prosent av eksportverdien. Ifølge myndighetenes egne beregninger vil statens tapte bilrelaterte skatteinntekter beløpe seg til 50 milliarder kroner bare i 2025, og totalt 640 milliarder kroner fra 2007 til 2025.
Kritiske sider ved den grønne satsingen
Selv om overgangen til elbiler gir klimafordeler lokalt, er produksjonen av batteriene langt fra problemfri. Metaller som litium, kobolt og nikkel – essensielle for batterier – utvinnes ofte under miljøskadelige forhold. En rapport fra det amerikanske arbeidsdepartementet i 2024 dokumenterte at over halvparten av arbeiderne i koboltgruver i Den demokratiske republikken Kongo rapporterte om barnearbeid og farlige arbeidsforhold.
Kunstig etterspørsel – et spørsmål om politisk styring
Norges elbilsuksess er derfor ikke nødvendigvis et uttrykk for markedets preferanser, men et resultat av målrettet politisk styring og økonomiske virkemidler. Det er et bevis på at et lite, oljerikt land kan forme etterspørselen etter elbiler gjennom omfattende subsidier og reguleringer. Men dette er neppe en bærekraftig modell for større og mer komplekse markeder som USA – verken når det gjelder rettferdighet, økonomisk ansvarlighet eller forbrukervalgets frihet.
Trine Johansen