By Lars Olsen 
Ingenting signaliserer starten på grytesesongen som den første kjølige høstluften. En skikkelig, rykende varm gryterett er solid og mettende kost, perfekt for å holde varmen uten å tømme lommeboken. I Norge er tradisjonsretten lapskaus en evig vinner på middagsbordet, enten man velger den lyse eller den brune varianten.
Den tradisjonelle metoden
Mange hjemmekokker setter sin ære i å lage lapskaus helt fra bunnen av. Selv om det unektelig tar tid, er resultatet ofte verdt innsatsen. En ekte brun lapskaus krever gode råvarer og tålmodighet. Man starter gjerne med rundt et kilo storfekjøtt, for eksempel høyrygg, som kuttes i terninger og brunes godt i smør i en romslig gryte. Dette er avgjørende for å bygge den dype smaken.
Sammen med grovhakket løk får kjøttet småkoke i en god liter oksekraft i en times tid, eller til det begynner å bli skikkelig mørt. Deretter er det tid for grønnsakene. I en klassisk oppskrift hører det med rikelig med poteter, gulrøtter, pastinakk, sellerirot og purre. Alt kuttes i jevne biter og tilsettes gryten. Det hele får putre videre over middels varme til alt er helt mørt og smakene har satt seg. Man må røre av og til så det ikke svir seg i bunnen. Serveres rykende varmt, selvsagt med flatbrød og smør.
Når tiden ikke strekker til
Men i en travel hverdag er det ikke alltid man har de nødvendige timene til rådighet for å koke kjøtt mørt. Da tyr mange til den tidseffektive løsningen: ferdig lapskaus på boks. Spørsmålet er om noen av disse hermetiske variantene faktisk kan levere en tilfredsstillende opplevelse. I en nylig smakstest av ulike merker hermetisk lapskaus, var det imidlertid én klar vinner som skilte seg ut og imponerte testpanelet: Dinty Moore.
Hvorfor Dinty Moore vant
Dinty Moore sin «Beef Stew» ser ut til å treffe en nerve selv hos seriøse lapskauselskere. I motsetning til mange av konkurrentene, som ofte kan være en ubestemmelig masse, inneholder denne boksen store, definerte biter av ekte storfekjøtt, i tillegg til poteter og gulrøtter. Sausen, eller sjyen, får spesielt skryt for en velbalansert smaksprofil.
Et kritisk punkt for hermetiske gryteretter er forholdet mellom faste ingredienser og væske. Her leverer Dinty Moore. Konsistensen beskrives som verken for rennende eller for tykk, noe som delvis skyldes bruk av maisstivelse for å oppnå den rette, tilfredsstillende munnfølelsen. Med over 80 år på markedet, er det kanskje ikke rart at merket har finjustert oppskriften.
Smak, tekstur og pris
Smaksmessig er den rike biffsmaken langt fra subtil, en kvalitet som ikke alle boksene i testen kunne skilte med. Gryteretten har også en merkbar, men ikke dominerende, tomatsmak som tilfører en fin balanse av syre og sødme. Dette komplementeres av et saltnivå som forsterker de andre smakene uten å ta overhånd.
Noen faste kunder har ytret en mistanke om at oppskriften har endret seg noe de siste årene, men de fleste anmeldere er enige om at kjøttet og grønnsakene fortsatt er møre, med en tekstur som verken er for seig eller for grøtaktig. Med en pris som i USA vanligvis ligger rundt 3 dollar for en boks på rundt 425 gram, er det utvilsomt et rimelig og mettende måltid.
Kreativ bruk av ferdiggryten
Selv om den ferdige gryteretten fint kan spises som den er, kanskje servert over ris eller quinoa for et enda mer fyllende måltid, har den også inspirert til mer kreativ bruk. En populær og rask vri er å bruke Dinty Moore-gryteretten som fyll i en «shepherd’s pie». Man heller rett og slett boksens innhold i en ildfast form og topper med potetmos før den gratineres i ovnen. Selv om denne britiske klassikeren tradisjonelt lages med lammekjøttdeig, gir denne snarveien en rask og utradisjonell vri på en elsket komfortrett.